Med buksa på knea...

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er en morgenfugl av rang. Heller en rimelig trøtt en. Etter ei hard helg på fjellet og lite søvn de fire siste nettene, tuslet jeg rolig avgårde til 7-bussen. Tidligere hadde jeg vel egentlig bare kastet på meg klærne og kastet meg selv ut døra. Her er det ikke snakk om å kose seg med en kaffe eller lesa avisa. DET har man ikke tid til! Søvn er ikke oppskrytt.

Jeg setter med ned og venter på bussen som kan ventes om ett par minutter. Helt tilfeldig ser jeg ned på meg selv og hva ser jeg? Joda, her har da trøttesten klart å kle på seg buksa på vranga. Jeg tar meg selv i å bli litt lattermild. Men, hva ser jeg? I det jeg sitter der med latteren litt i halsen og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, da kommer det folk til buss-stoppet. Det er faktisk flere som skal ta 7-bussen. Ikke bare meg...
Nå kjenner jeg panikken bre seg. Hva skal jeg gjøre? Det er da ett par forslag som overveides.

1. late som ingenting, dette er siste trend
2. gå hjem igjen (da kommer jeg for sent på jobb, utelukka)
3. snu buksa.

Jeg flirer for meg selv og stiller meg bak en port og håper ingen ser. I det jeg står der med buksa på knærne tenker jeg...ka faan? Enn om noen ser meg? Enn om bussen kommer? WHAT IF???

Jeg klarer å ha på bukse (rett vei) og sko før bussen kommer, og kommer ut som DEN blotteren fra portrommet. Det ser vel heller ikke særlig bra ut med tanke på at jeg er et eneste stort glis der jeg kommer.

Det var min morgen:P