Det er ikke meningen å lage stort oppstuss av dette, men jeg regner med at mange kan kjenne seg igjen i den følelesen man har når man først er ny en plass, man lærer folk å kjenne, man blir godt kjent med barna og de man jobber med, man oppretter vennskap, før det en dag er ubønnhørlig slutt. Dette gjelder så klart ikke alle jobber jeg har hatt, jeg kan ikke si at jeg har vært like vemodig ved andre anledninger igjen. Men igjen, følelsen av å være nyutdannet, gå ut i en jobb du har studert til (vel og merke ikke alle like aktivt, her kan du godt lese: Elisabeth), ha din første klasse og forme den (sånn ca slik du vil ha den).
Litt rart er det.
Men mine følelser kom heldigvis må jeg vel påstå, eller uheldigvis på en måte, siden det var foran alle de jeg jobber med. Haha..her har du den storkjæfta trønderen med det lille, bløte hjertet, som fikk store tåra i øyan og som modig lot de falle. Da min kollega, sa forsåvidt ikke noe trist i det hele tatt, ble jeg litt rørt og ja, resten vet du. Det var i alle fall svært hyggelig, kanskje ikke akkurat der og da, men sånn rent retrospektivt.
Ting jeg ikke kommer til å savne:
- sone 4
- Hammersborggata
- sinte SL sjåfører som ikke eier folkeskikk
- luftanlegget på skolen
- reiseveien (selv om den ikke er så ille som alle skal ha det til, samt at jeg har fått lest veldig mange bøker)
Nå skal jeg "gjøre min plikt" som datter og besøke slekta i helga. Er jeg heldig treffer jeg kanskje på noen gamle kjente også.
Da ønsker jeg god sommerferie, til de av oss som da har den gleden å ha det (les her 8 uker).
Nå skal jeg stille meg i kø på Gardermoen.
Peace out:) og GOD helg til deg!!:O)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar